Fattig på søvn

Livet med fatigùe

““Jeg vil bare sove, herfra til evigheten” Det var ordene jeg stupte til sengs med i flere år. Ikke som et dødsønske, eller en depresjon, men en usigelig trøtthet som ikke gikk over etter en natt`s søvn. Dagen etter våknet jeg ofte med en kvalmende følelse når alarmen ringte, men spratt opp på autopilot, og laget meg en dobbel americano for å starte dagen.”

Fatiguén er ikke meg, men det er en tilstand jeg lever med. Når fatiguén slår til så er det som om hele meg sover, mens jeg er våken.

Jeg går på butikken med en kropp som sover, jeg legger meg på sofaen men får ikke alltid sove fordi det er en trøtthet som gjør vondt i kroppen, som om alt er skrudd av.

Jeg går på butikken og forstår ikke helt at jeg er der, men jeg må lage middag og jeg blir ikke bedre av å velge kjappe løsninger på matfronten. Jeg sjekker hvilken av bollene som har minst mulig tilsetningsstoffer jeg ikke vil gi kroppen, og kjøper en med meg en som “bensin” slik at jeg klarer å lage middag. Jeg vet at det ikke er et godt valg siden jeg befinner meg i kategorien hjertepasient.

Jeg spiser bolle og skyller den ned med melk, jeg har lyst på mer bolle, men jeg har tross alt endret noen synapser i hjernen se siste årene, det gjør at jeg setter i gang med middag på autopilot. Jeg lager tomatsaus fra bunn, steker kjøttdeig, når alt er ferdig legger jeg overkroppen, og hodet i kjøkkenbordet, hviler mens pastaen koker ferdig. Mens jeg ligger der legger jeg merke til hvor fint gardinene som blafrer i vinden matcher forsiden på bladet som ligger ved siden av meg.

Livet med fatigué betyr at jeg må porsjonere energien min på en mest mulig hensiktsmessig måte gjennom dagene, når jeg overskrider disse så går det utover min helhetlige helse og livskvalitet, og i neste omgang de rundt meg.

Motsatt når jeg er bevisst på hva jeg bruker min energi til så gir det større livsutfoldelse for meg selv, bedere helhetlig helse, og kvalitet i relasjoner med familie og nære venner. Som bonus kan jeg ta noen utvalgte oppdrag som rådgiver 1:1 og lederstøtte.

Årsak til min fatigué: kort fortalt ble jeg født med en større medfødt hjertefeil uoppdaget frem til jeg var 31 år.

I 31 år hadde jeg pushet meg selv for å leve som “alle andre”, med 40% mindre oksygen og med ekstra høye krav til meg selv. Selv om “alt ble fikset” var det som jeg ble født på ny, måtte lære meg å finne mine nye grenser på alle plan, og det va ingen andre enn meg som kunne finne utav, for ingen andre har levd mitt liv. Med en stor entusiasme, apetitt på livet, og et perspektiv om at det var mye jeg ville ta igjen var det lett å gå i samme vante spor, pushe meg selv til det maksimale uten tanke for at kroppen min allerede hadde gått på akkord, og i høygir i 31 år.

Spol frem til i dag, inne i mitt 47 år har jeg vært gjennom tre runder med utbrenthet og sitter igjen med fatigué pga. medfødt hjertefeil.

Jeg har et helt annet perspektiv på livet, jeg har en helt annen ro, ja faktisk en helt annen pusterytme, en pusterytme som er min naturlige rytme, med lange pauser mellom ut og innpust.

Jeg erfarer hva det vil si å leve et liv hvor tiden ikke er noe som løper fra meg, men faktisk noe som ekspanderer.
Uten at kroppen min hadde satt bremsene på bokstavlig talt, med at beina, full av adrenalin viste meg et stort fareskilt (heldigvis ikke et stort stoppskilt) så hadde jeg kanskje ikke funnet veien hjem i meg selv. Tilbake til det som er min natur, til et liv som uansett ytre bevegelser, og prøvelser leves fra et sted av stillhet, der gleden over livet ligger som en grunnmur. 

Dette har ikke kommet av å ligge på sofaen og hvile hele dagen, livet er mer nyansert enn at enten så ligger vi helt flate, eller så durer vi på 100%. Selv om det å ligge flat, og hvile lenge ikke var et valg jeg hadde, men helt nødvendig i en lang periode. De første “turene” handlet om å gå til postkassen og mitt første mål var å gå til nærbutikken som ligger 200 meter unna t/r for å kjøpe ei melk. Målet var i løpet av 6 mndr.Det tok 7 måneder.

Å “hvile” er alt vi gjør som ikke setter det sympatiske nervesystemet i helspenn over for lang tid. Vårt autonome nervesystem er ikke viljestyrt, og det sympatiske nervesystem er gassen mens det parasympatiske er bremsen. Vi trenger begge deler, men vi trenger balansen, og i takt med at vi som menneskeart har bevegd oss mer og mer bort fra naturen i oss selv og rundt oss så befinner vi oss i dag i en verden som er tilrettelagt for at vi er på via det sympatiske nervesystemet veldig mye. Det skjer heldigvis endringer, og flere og flere våkner opp og ser at det trengs endring i vår livsstil, men du skal være ganske bevisst og resursterk for å kunne etterleve det. Du kan dessverre mye enklere leve et liv som opererer som “en årstid” hele året, enn å leve et liv i takt med syklusene i din indre natur og den ytre natur. For kvinner er det enda viktigere, siden vi har en hel årstid av sykluser innen en månedsyklus, mens alt rundt oss er lagt opp til at vi helst skal leve som om det er sommer hele året.

Visste du at månen aktiverer det parasympatiske nervesystemet, mens solen påvirker det symaptiske?

Som en del av min opptrening går jeg til en fysioterapeut som benytter seg av noe som kalles for basal kroppskjenneskap. Der har vi blant annet sett på hvordan kroppen responderer i de ulike øvelsene når jeg hviler øyene mine på noe organisk som feks. et bonsai tre vs. når jeg hviler øynene på en betongvegg. Da kommer tydelig forskjellen på hvilket nervesystem som blir aktivert frem.

En av mine morgen (formiddagsrutiner) som gir meg en myk og balansert start på dagen er dette:

• Går barføtt i hagen (året rundt, starter du nå så er det lettere å fortsette utover vinteren) det styrker muskulaturen, er bra for balansen, forhindrer stivhet, du blir mer bevisst hvordan du går. Jeg har aldri subbet rundt, men jeg har trødd hardt mye, spesielt med høye hæler.

  Du trigger følsomheten for smertesignaler til hjernen, de blir svakere jo eldre vi blir (kilde NRK).

• Vi får fart på blodsirkulasjon og masserer føttene, får mindre hard hud! Det kan jeg si at jeg har erfart, tydelig mye hardere hud av å gå på høye hæler enn av å gå jevnlig barbeint på gress :) Fun fact, for 14 år siden ca da jeg var aktiv med jogging så løp jeg ofte barføtt på stranda (Bor på Jæren så her har vi noen lange gode strekk med strender ;)

• Jording/Earthing “På jordoverflaten er det et overskudd av elektroner. Ved jordkontakt strømmer disse inn i kroppen, og kroppen får samme energinivå eller elektriske potensial som jorden. Mennesket hadde i tidligere tider kontakt med underlaget eller brukte sko av materialer som leder godt, slik som skinn. Skinn er en god halvleder og leder enda bedre hvis det impregneres med salter og svette. Først på 1900-tallet begynte man å isolere føttene med mer solide sko av materiale som leder dårligere eller ikke i det hele tatt. I våre dager vandrer de fleste av oss på syntetiske gummisåler som isolerer oss fra jordenergien. Dette forverres ved at vi store deler av tiden oppholder oss i bygninger som er langt fra jordoverflaten (1). Mangelen på jordkontakt kan påvirke oss negativt på en rekke måter.” - Iver Mysterud (f. 1966) er dr.philos. i biologi Hele teksten fra tidsskrift for Den norske legeforening

  PS! På sommeren er det lett flere muligheter å gå barføtt, på solvarme svaberg, eller på en skogsti hvor du kan kjenne barnålene stikke litt i starten, så blir du vant til det.