Vepsestikket - et perspektiv på min reise med mindfulness

En personlig historie om å gå fra dødsangst til en dyp livsglede, via et vepsestikk

I det første scenarioet var jeg omgitt av familie og venner jeg kjente meg trygg på, men jeg stolte ikke på min egen kropp, var redd min egen pust, og levde livet fra et hodestyrt sted. Jeg identifiserte meg med tanker, følelser, psyke og dømte meg selv utifra disse faktorene.

Etterpå var blikket mitt på livet tåkete, fullt av skam og usikkerhet, egenkjærligheten var langt borte.

I det neste scenarioet var jeg alene på stranda omgitt av helt ukjente mennesker, men jeg stolte på egen kropp, levde livet fra et sted av mindfulness og pusten var blitt min beste venn. Jeg visste at jeg ikke var mine tanker, følelser, min psyke eller fysikk, og kunne obeservere meg selv og mine handlinger utifra et ikke dømmende sted. Egenkjærligheten var sterk.

Etterpå var blikket mitt enda litt klarere, hele meg enda mer til stede i livet, og egenkjærligheten sank enda dypere sammen med kjærligheten og empatien for alt levende.

Det var 19 år mellom disse hendelsene, jeg kunne fortsatt å ha vært i scenario en om jeg ikke hadde valgt å lytte til kroppen, og denne endringen skjedde ikke via et helgekurs i mindfulness.

Endringen skjedde ved at jeg brukte den forgjengelige tiden i disse årene til å komme i kontakt med det eksistensielle, hvor tid og rom ikke finnes, slik at jeg ikke lenger ble oppslukt i mitt subjektive jeg, men klarte å se meg selv fra et objektivt, og ikke dømmende sted. Å leve livet på denne måten handler ikke om å frakoble seg de menneskelige egenskapene av tanker, følelser, psyke og fysikk, snarere tvert imot er min erfaring.

Det handler om å ta alle disse menneskelige egenskapene på alvor uten å bli oppslukt av det ene eller det andre, observere tankene og spørre seg selv, hvor kommer de fra? Er det mitt, er det noe jeg har nytte av å ta med meg videre? Smake på følelsene, være i de, uten at de overvelder deg, men kjenne på hvor levende de gjør deg, og at det er like mye verdi i sorg som i glede.

Hvordan styrer våre erfaringer, de vi er bevisst, og de vi ikke er bevisst vår psyke? Kjenne etter hvordan de begrenser eller beriker vårt liv? Hvordan kjennes den fysiske smerten ut når jeg frakobler meg kroppen vs. Når jeg er påkoblet det som skjer i kroppen? Sist, men ikke minst, hva gjør du med alt dette for deg selv? For ditt voksne jeg, hva trenger barnet i deg at du som voksen gjør i den ene eller andre situasjonen?

Etter min erfaring kan vi hele våre sår og traumer som vi alle har i større eller mindre grad, gjennom livet, med at vi tar alle de erfaringer og oppgaver livet serverer oss på alvor, og ikke diskriminerer hva som er for stort, eller for lite til å få vår oppmerksomhet.

I scenario to lå jeg på stranden, leste, og skrev notater nettopp om det som er temaet i denne posten.

Mine best mulige omgivelser er et sted hvor det er litt luftig, oversiktlig, og jeg kan observere det som skjer rundt meg. Når jeg går turer ved stranden jeg lå på, går jeg helst oppe på toppen av sandynene, eller på stiene bak.

Denne dagen var det varmerekord i september her på Jæren hvor jeg bor, og det beste stedet jeg kunne tenke meg å slappe av for å kjøle meg ned var rett ved vannkanten med sjøen. Jeg hadde vært der samme sted med sønnen min dagen før, men denne dagen dro jeg alene da jeg hadde kjent lenge at det var noe på vei ut, klar til å formidles om mine erfaringer rundt det å leve et liv fra et mindfulness perspektiv.

Det var en del bølger som brøt nære stranden, det var mer folk enn dagen før, blanding av folk i alle aldre og barn som lekte rundt. Jeg kunne merke at jeg rent fysisk hadde havnet i omgivelser jeg ikke kan være i lenge av gangen, men som er fine å oppsøke innimellom. Det var mye lyd både fra sjøen og menneskene rundt meg.

Jeg leste i boken «Indre stillhet – å leve mindfulness» som jeg har lest før, men denne gangen brukte jeg den som et oppslagsverk. Boken er skrevet av Viggo Johansen som jeg har hatt veiledning og samtaler med ifb. med min utbrenthet og reise i selvinnsikt og forståelse.

Jeg leste litt, skrev litt og ventet på at mine egne ord skulle tre frem. Hjemme hadde jeg allerede liggende flere notater om samme tema, både digitalt og for hånd.

Så kom de, mine egne ord, ord jeg skulle dele på Instagram om både mindfulness og et tema innen Human Design. De fløt lett over papiret, og jeg falt mer og mer inn i kroppen i følelsen jeg hadde hatt den siste uka hvor jeg kjente på at den fulle tilstedeværelsen i livet er noe som ikke ord kan beskrives, men som om opplevelsen av tid ekspanderer mer og mer.

Jeg hadde vært flere runder nede i vannet for å kjøle meg ned, jeg er ingen fisk i vann, og jeg har opplevd styrken på bølgene på denne stranden i en tid hvor jeg testet ut surfing. Jeg hadde erfart den store forskjellen på å være der ute med og uten våtdrakt.

Vel oppe på land la meg over på siden for å lese litt mer, den ene armen lå hvilende på hoften, og jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle snu meg over på magen. Jeg kjente noe som satt på den høyre hånden min, jeg kikket ikke, men viftet med hånden som for å vifte bort en flue. Den lot seg ikke vifte bort, jeg merket at det var noe som satt fast, instinktivt tok jeg venstre hånd bortpå for å fjerne hva enn det var. Jeg kjente straks den stive pelsen og deretter det sviende stikket som jeg gjenkjente, et vepsestikk.

Jeg kikket undersøkende på det røde stikket, kjente den sviende smerten og registrerte alle de gamle tankemønstrene som prøvde å komme frem. Jeg tenkte på naboen som er allergisk mot vepsestikk, jeg tenkte på om jeg kunne være det, men kroppen min hadde kjent dette stikket før.

En nydelig sommerdag i hagen hos naboer for 19 år siden, hvor våre små håpefulle lekte sammen på plenen. Det var skyfri himmel og som utav det blå kom et stikk og en intens svie på foten, etterfulgt av dødsangst. Jeg hadde blitt stukket av veps, og hadde ingen kontroll over egen reaksjon. Jeg skremte både barn og voksne, og aller mest meg selv, jeg hadde ingen innsikt eller forståelse for denne voldsomme reaksjonen. Dette skjedde fire år før det ble oppdaget at jeg hadde en uoppdaget større medfødt hjertefeil

Denne gang var pusten min like rolig som den pleier å være, det kom en frykt tanke om at jeg var alene, men jeg kjente på hele meg at det stemte jo ikke, og viktigst av alt kroppen var rolig. Jeg kontaktet to voksne damer i nærheten og spurte om de hadde noe kjølende krem med seg. De hadde ikke, men rådet meg til å spørre en barnefamilie da de ofte har dette med seg. De var like rolige som meg, jeg spurte en småbarnsmor, hun hadde ingen alo vera men mente at litt solkrem ville være bedre enn ingenting. Jeg takket ja, men fant ut at det var best å komme meg til bilen, jeg var uansett spent på hvordan det stod til i kupeen der da klimaanlegget ikke hadde mer kjølevæske.

Jeg måtte bære alt i venstre arm, det var tungt å gå i sanden i varmen opp den lille bakken fra stranden. Jeg registrerte at fingeren jeg var stukket i ble rød og irritert, jeg hadde mål om å komme meg til bilen å vente til da med å kjenne etter om det var noe annet som plaget meg etter stikket. Hadde jeg hjertebank? Ja, selvsagt hadde jeg det av den litt raske gangen jeg la opp til, jeg ville bare komme meg et sted hvor jeg var alene og kunne kjenne etter i kroppen.

Bilen hadde jeg parkert i skyggen fra en murvegg, og det var det også andre som hadde latt seg inspirere av så jeg stod godt klemt mellom to andre biler. Pusten var fortsatt rolig, og jeg visste ar jeg hadde blitt stukket før. Da jeg satte meg i bilen kjente jeg behovet for å ringe noen av familie og venner som var helsepersonell, men slo det fort fra meg. Jeg burde ringe legevakt eller 113 først å forhøre meg. Jeg kjente på gamle tankemønstre som prøvde å fortelle meg at det var hysterisk og unødvendig. Jeg var langt fra hysterisk, men jeg visste at barnet i meg trengte det, at voksne Lene gjorde dette som en trygghet selv om min voksne kropp nå kjente seg trygg. Jeg ringte 113, møtte en dame som var like rolig i stemmen som jeg selv var, først. Jeg fortalte historien jeg har fortalt så mange ganger før ; «jeg er hjerteoperert for en medfødt feil, uoppdaget  frem til voksen alder så det skal ikke så mye til før jeg tar kontakt om jeg er usikker» Stemmen min skalv og jeg kjente noen tårer renne, denne gangen kjente jeg ikke på noe flauhet eller skam over dette, snarer tvert imot kjente jeg på en veldig ro i kroppen over at jeg gjorde det jeg kunne for å trygge den delen av meg som hadde traumer rundt kroppslig sykdom eller smerte.

Vi krysset av alt som var i orden og jeg takket ja til å snakke med legevakten for å få noen råd om behandling. Selv om stikket sved så var det ikke den smerten jeg fryktet, det var om det skulle oppstå andre reaksjoner, tiden gikk og jeg observerte at rødheten holdt seg lokalt i fingeren. Jeg ringte familie og venner med helsebakgrunn fordi jeg visste det ville hjelpe meg et stykke på vei hjem i bilen. Jeg observerte hvordan jeg skiftet fokus til da jeg skulle rygge bilen ut mellom de andre bilene, fokuset gikk over irritasjon, litt forbannelse og konsentrasjon for å komme seg ut. Jeg ringte eldste sønn for å be han kjøre til apoteket og kjøpe en lindrende salve til jeg kom hjem. Et stykke på veien uten å snakke med noen kom tårene, som en liten renselse, jeg lot de renne uten å dømme meg selv for det. Salven hjalp lite, men det gjorde ingenting, jeg gikk ikke opp i den, jeg observerte at den var der og visste at den var forbigående.

Det var som om det var et helt liv mellom første scenario da jeg ble stukket og av veps og andre. Det handlet ikke om vepsestikket, det handlet om oppdagelsen av hvordan livet mitt kjennes ut i dag med å leve fra innsiden og ut, fra et sted med tilnærmelse av mindfulness vs. det å leve et liv kun i det ytre, oppslukt i alt det som foregår rundt, et ukonsentrert liv hvor tanker, følelser, psyke og fysikk er det som alene skal gi oss trygghet.

Jeg la meg med en opplevelse av at blikket hadde blitt enda litt klarere, at jeg falt enda lengre inn og ned i tryggheten av å følge min egen indre autoritet som snakker fra at jeg er bevisst til stede i livet med kropp og sinn.

Etter min erfaring er det alle disse små, og store erfaringene som blir sett gjennom lys av mindfulness som gjør livet mitt rikere og rikere.

Det viser meg også at vårt sinn ikke er i nærheten av å klare å se for seg hvilke opplevelser som gir mest dybde og mening i våre liv.

Livet kan ikke tenkes ut, det kan bare leves og erfares.